Sammen på en litt annerledes reise

Reisebrev MyHome 23.-30.mars 2018
Hanne Reidun Storstein & Stian Lundh Hansen

24.mars 2018 møter vi en gjestfrihet og kjærlighet fra 24 fremmede barn og ungdommer som er noe helt annet. Det samme fra tilhørende voksne. Store smil, klemmer og åpne armer. En velkomst vi sent vil glemme, det var kjærlighet ved første blikk. Det var som å komme hjem etter en lang reise. Vi kom hjem til vårt første møte med My Home.

Tidlig om morgenen dagen før hadde vi satt oss på flyet fra Torp til Freetown, hovedstaden i Sierra Leone. Et lite stopp i Amsterdam kilte bare spenningen litt ekstra før vi satte kursen videre mot noe ukjent. Hva ventet oss? Hanne Reidun har vært Afrika-farer tidligere, men Stian var førstereis. Spenningen i magen var som å møte til første skoledag, eller til en ny jobb. Vi skulle tre inn i et land som på ingen måter ligner på vårt eget. Total reisetid 17 timer, inkludert et 6 timers Amsterdambesøk, samt buss, båt og bil i Freetown. Ankomst Family Kingdom, vårt hotell, en drøy time før midnatt.

Bare sekunder etter vi gikk ut av bilen på My Home 24.mars 2018 kjente vi at små barnehender grep tak i våre egne. Det er klart vi skal leie hender. Bånd ble knyttet umiddelbart. Spente smil fra nysgjerrige barnehjemsbarn boret seg rett inn i hjertene våre. Ja, det var som en ren injeksjon i sjela. Store smil, klemmer og åpne armer. En velkomst vi sent vil glemme, og ja det var virkelig kjærlighet ved første blikk. En helt ubeskrivelig følelse.

Vi var sammen med disse barna fire av dagene på vår ukeslange reise. For noen barn(!), for noen gode mennesker. Alle disse barna har sine tunge tornefulle sekker å bære på, alle med ulike opplevelser i barndommen. Opplevelser, minner og tanker som trolig preger deres hverdag. Mange av dem har en fortid som vi knapt kan forestille oss, og vi vil ikke forestille oss det heller. Det blir for stygt, for umenneskelig. Men nå! Nå bor de sammen på My Home sammen med en stab med fantastiske voksne. De er trygge, glade, mette og motiverte for å beherske livet.

Barna på My Home har det godt, veldig godt. Ja, de har baggasje, men de har det godt. De får mat, mye mat. De får skole og utdanning, mye skole og utdanning. Disse barna går på skole hver dag på dagtid, de har hjemmeskole på kvelden hver dag fra 20.00-22.00. Det er frivillig tre timers skole på lørdager -  og alle vil på lørdagsskole. De vil og de er motiverte. På spørsmålet om de syntes det var deilig med påskeferie, så var svaret at de likte helst å gå på skolen. Feriene var ikke så viktige.

Barna på My Home har det godt, de har gode holdninger og de vil noe med framtida si. Denne motivasjonen og dette håpet kommer fra Sandefjord. Petal, som driver barnehjemmet sammen med Leif Arild, forteller dem at livet i Sierra Leone er tøft, og skal de klare seg må de jobbe hardt. Den dagen de flytter ut fra barnehjemmet så venter hverdagen på en annen måte. De har fått en lettere vei enn de fleste andre barn i Sierra Leone, dette takket være engasjementet fra Sandefjord og fra alle som er med på å støtte MyHome-prosjektet. Dette er helt konkret og det nytter. Barna skal settes i stand til å klare seg på egne ben gjennom gode verdier og god utdanning. Så langt har de lykkes.

Disse barna er veloppdratte, høflige, lekne og full av kjærlighet. De er så omtenksomme som barn kan bli. Det er rørende å se hvor velfungerende deres lille lukkede barnehjemssamfunn er. De går på skole, går i kor og har andre fritidsinteresser, og bak de trygge murene på My Home lever de gode liv.

Freetown - Sierra Leone. For et sted. Annerledes og full av sterke inntrykk. Landet er fortsatt preget av krigen som ble avsluttet rett inn i dette årtusenet, det er ikke klargjort for hverken turisme eller velstand. Men menneskene vi møtte var alle vennlige, imøtekommende og hyggelige. Store smil og mye gjestfrihet. Men rammene er annerledes.

Søppel preger mange av områdene vi drar til, det brennes søppel på gatehjørner og på åskammer. Det støver og lukter brent, en stram ubehagelig lukt. Periodevis river det i halsen da vi passerer slummen og de virkelig store søppelfyllingene. Sterke syn påvirker oss da vi ser dusinvis med mennesker som saumfarer de illeluktende røykfylte søppelfyllingene i jakten på noe som kanskje kan selges på gata eller på et marked. Mennesker skal ikke ha det sånn. Mennesker skal virkelig ikke ha det sånn.

Langs gatene er det butikk på butikk, dvs det selges ting fra skur og hytter overalt. Bildekk, kjoler, planker og Coca Cola om hverandre i skjønn forening. Vi må ha sett tusenvis av utsalg langs veiene. Møbler, fotballdrakter, nøtter og steiner tilbys fra voksne og barn, og de har nesten døgnåpent. Vi kom ikke over et eneste utsalg som kan minne om en vestlig butikk, eller det vi forestiller oss som en butikk. Vi så ikke en eneste en i hele hovedstaden. Dette er annerledes, veldig annerledes.

Kontrasten er også store. Freetown kan by på de vakreste strendene vi har sett. Kilometerhvis med kritthvit sandstrand. Prøv å søk opp Tokeh Beach eller River Nr.2, så vil du se. Dette er i dag nærmest uberørte perler, som skapt for turisme. Chief of Security på Tokeh Beach/Resort forteller engasjert om stedet og hvordan turistene ble fraktet inn med båter før krigen. Etter krigen har alt vært stille. De er så stolt av stedet sitt, de vil ha turistene tilbake. Folk er så vennlige, hyggelige og blide. Man blir glad i Sierra Leone rett og slett.

En reise som dette gir mange inntrykk, både om barnehjem og om landet generelt. Det er godt å se at barna på My Home har det godt. Pengene kommer frem og det nytter å hjelpe. Vi klarer ikke hjelpe alle, men vi kan hjelpe disse 24 barna som har vunnet i Lotto ved å bo på My Home. Det er umulig å ikke bli glad i dem, det er umulig å ikke bli glad i de voksne som jobber på barnehjemmet. Det er en klisje og det er en floskel, men etter en uke så opplever vi dem som vår familie.


29.mars 2018 tar vi farvel med en gjestfrihet og kjærlighet fra 24 barn og ungdommer som nå betraktes som familie. Det samme med tilhørende voksne. Store smil, klemmer og åpne armer, helt til avskjeden er et faktum. Lange klemmer, gode ord og tårer erstatter smilene og latteren. En absurd stemning. En avskjed vi sent vil glemme, det var kjærlighet ved første blikk. Det ble som om vi skulle flytte hjemmefra. Vi dro fra vårt første møte med My Home.

Om vi vil reise tilbake til dette litt annerledeslandet og til barna på My Home?
- Ja, definitivt!

Om vi fortsatt må stå sammen i Sandefjord for å hjelpe barna på My Home?
- Ja, definitivt!

Reisehilsen fra Hanne Reidun og Stian