mandag 9. april 2018

From a mother's perspective

Reisebrev MyHome 23.-30 mars 2018
Petal-Anne Jensen



From a mother`s perspective:
Every visit to My Home orphanage is one that i look forward to with anticipation and joy.  I miss my kids there so much, and it is always a pleasure to reconnect with them in person.
This trip was no different.  Michelle our daughter came along with me, and we both were giddy with anticipation as we landed in what she now calls her second home.  Knowing that her brothers and sisters was just kilometers away was almost too much to handle.  But alas, the wait was over.  Michael and Alex, to of the older boys from the orphanage, met us at the dock along with Prince Sama who is the manager of My Home.  They had grown so much and towered over their «mom» with pride.  Hugs and kisses were exchanged and the feeling of comming home sunk in even deeper.  Michelle immediately bonded with her «brothers», and family time begun.

The next morning we bundeled into a land rover with all the suitcases on top as we drove the 1 hour commute to Calaba town, where the orphanage lies.  The anticipaton was electric as we approched the gates of the My Home compound.  The gates opened wide and as we drove in, the kids swarmed around the car to welcome us.  The doors opened, and arms reached in and pulled us out and we were swaddeled in hugs and kissed.  There was no doubt that «We had come home.»
We were escorted upstairs, surrounded by touches, and hugs as we walked.  It was good to see the smiling, happy faces of them all.  Looking healthy and joyful, safe and secured, loved and protected.  Those beautiful qualities that can be found between the walls and in the halls of My Home orphanage. 

Bonding moments:

I had taken guests with me on this trip as well, and it was great to see the bond that was immediately beginning to form, as they shyly got to know each other. 
The day went on with much fun, laughter, dancing and playing in the yard.  With laughter and sounds of happy voices filling the air, i wandered around the corridors of My Home.
  

I walked into each room, happy to see that everything was in place, and that the kids were enjoying good living conditions.  Memories of the first time that some of the kids laid in a bed for the first time came flooding back.  The feeling of knowing that every night they can safely tuck themselves into bed, surrounded by the 4 aunties and Prince who live and work at My Home, is reassruring to me. I stood leaning against the bedroom door, with a smile on my face.
Picnic at the beach:

The next day we all rented a bus and went to the beach for a picnic. This is always a highlight on our trips, as the kids love to get away from the city and into the countryside, and onto the beach where they can splash around and frollic in the water.


 



All grown up:
Our oldest two kids Wilson Kanje and Margaret Kabba came home for easter holiday to spend time with us.  It was wonderful to see them, as they now reside at the university a few hours away, there Margaret is now  studying nursing and Wilson, Rural development studies. The kids were all estatic to see them again.  Nothing brings me more joy than to see the closeness and love that the kids have for each other. They are indeed one big happy family.
 



Three of our youths are now taking exams to see if they too can get into university in the fall, and they are excited to be able to persue their dreams and careers.  The seriousness that they show towards their studies makes me so proud.  They are often reminded that they have been given a gift, and a great opportunity, and they work hard so as to utalize every advantage given. This is all any parent can ask for, and it is wonderful to see that they are stretching toward their goals and finding their purpose in life.

Togetherness:
As the days went by, the bond between Michelle and her My Home brothers and sisters grew more and more close.  Though they come from two different worlds, their hearts were the same.  They laughted, danced, played, and teased each other.  There was genuine love and connection there.  Michelle said she felt like she belonged and was at home.
 


    
Staff:
We have been blessed with great staff who do a fantastic job with the children. They treat them like their very own. My talks with the aunties conserning each child was enlightening. I love to hear details on each child.  How they are doing at home, at school, in their relationships with each other, and what their hopes and fears are. This allows me to be able to cater to each child individally.  This outside view is always good, as the aunties live with the kids and know them intimately. These insights, along with my own experiences and observations help me to see deeper into each of our kids and enables me to know them on a deeper level than time would allow on our short visits.


Difficult goodbyes:
Then came the day  that we had to say goodbye. I was not prepared for the flood of emotions that washed over us.  Arms tightly sqeezing around my waist, tears pouring down the faces of my beautiful children.  The sadness was overwhelming.  They held each other, held on to us, hugged and kissed us, and reluctant to let us go. 
The uncondtional love, safety, and the bond they feel was evident in the way they showed their emotions. They asked us to come back soon, and said how much they miss us when we are not there.  It was so emotional and so difficult to leave them this time around. I can only imagine that their emotions come from a place of knowing that we do love them, and we do want the very best for them, and that their lives do matter to us.
In the beginning when they came into our family, with nothing but their past experiences to go by, it was difficult to imagine that a stranger would take you in, give you a home, food, education, security, love, acceptance and a family, just because they wanted to.  This is not something that the kids and many of the children in Sierra Leone are accustomed to.  Their reality is much more dramatic.  So the tangible love and acceptance they receive from us, is something that can be overwhelming for them and many who have experienced it as they visit the My Home family.



All this is only possible because of team work.  Our willingness to do what we do, and all of the people who in your willingness to give, wheather it be monitary, clothes, shoes, time, volenteering in one way or the other, makes all this possible. 
It all adds up, and the end result is a happy, healthy and loving «My Home family».       

                     

søndag 8. april 2018

Sammen på en litt annerledes reise

Reisebrev MyHome 23.-30.mars 2018
Hanne Reidun Storstein & Stian Lundh Hansen

24.mars 2018 møter vi en gjestfrihet og kjærlighet fra 24 fremmede barn og ungdommer som er noe helt annet. Det samme fra tilhørende voksne. Store smil, klemmer og åpne armer. En velkomst vi sent vil glemme, det var kjærlighet ved første blikk. Det var som å komme hjem etter en lang reise. Vi kom hjem til vårt første møte med My Home.

Tidlig om morgenen dagen før hadde vi satt oss på flyet fra Torp til Freetown, hovedstaden i Sierra Leone. Et lite stopp i Amsterdam kilte bare spenningen litt ekstra før vi satte kursen videre mot noe ukjent. Hva ventet oss? Hanne Reidun har vært Afrika-farer tidligere, men Stian var førstereis. Spenningen i magen var som å møte til første skoledag, eller til en ny jobb. Vi skulle tre inn i et land som på ingen måter ligner på vårt eget. Total reisetid 17 timer, inkludert et 6 timers Amsterdambesøk, samt buss, båt og bil i Freetown. Ankomst Family Kingdom, vårt hotell, en drøy time før midnatt.

Bare sekunder etter vi gikk ut av bilen på My Home 24.mars 2018 kjente vi at små barnehender grep tak i våre egne. Det er klart vi skal leie hender. Bånd ble knyttet umiddelbart. Spente smil fra nysgjerrige barnehjemsbarn boret seg rett inn i hjertene våre. Ja, det var som en ren injeksjon i sjela. Store smil, klemmer og åpne armer. En velkomst vi sent vil glemme, og ja det var virkelig kjærlighet ved første blikk. En helt ubeskrivelig følelse.

Vi var sammen med disse barna fire av dagene på vår ukeslange reise. For noen barn(!), for noen gode mennesker. Alle disse barna har sine tunge tornefulle sekker å bære på, alle med ulike opplevelser i barndommen. Opplevelser, minner og tanker som trolig preger deres hverdag. Mange av dem har en fortid som vi knapt kan forestille oss, og vi vil ikke forestille oss det heller. Det blir for stygt, for umenneskelig. Men nå! Nå bor de sammen på My Home sammen med en stab med fantastiske voksne. De er trygge, glade, mette og motiverte for å beherske livet.

Barna på My Home har det godt, veldig godt. Ja, de har baggasje, men de har det godt. De får mat, mye mat. De får skole og utdanning, mye skole og utdanning. Disse barna går på skole hver dag på dagtid, de har hjemmeskole på kvelden hver dag fra 20.00-22.00. Det er frivillig tre timers skole på lørdager -  og alle vil på lørdagsskole. De vil og de er motiverte. På spørsmålet om de syntes det var deilig med påskeferie, så var svaret at de likte helst å gå på skolen. Feriene var ikke så viktige.

Barna på My Home har det godt, de har gode holdninger og de vil noe med framtida si. Denne motivasjonen og dette håpet kommer fra Sandefjord. Petal, som driver barnehjemmet sammen med Leif Arild, forteller dem at livet i Sierra Leone er tøft, og skal de klare seg må de jobbe hardt. Den dagen de flytter ut fra barnehjemmet så venter hverdagen på en annen måte. De har fått en lettere vei enn de fleste andre barn i Sierra Leone, dette takket være engasjementet fra Sandefjord og fra alle som er med på å støtte MyHome-prosjektet. Dette er helt konkret og det nytter. Barna skal settes i stand til å klare seg på egne ben gjennom gode verdier og god utdanning. Så langt har de lykkes.

Disse barna er veloppdratte, høflige, lekne og full av kjærlighet. De er så omtenksomme som barn kan bli. Det er rørende å se hvor velfungerende deres lille lukkede barnehjemssamfunn er. De går på skole, går i kor og har andre fritidsinteresser, og bak de trygge murene på My Home lever de gode liv.

Freetown - Sierra Leone. For et sted. Annerledes og full av sterke inntrykk. Landet er fortsatt preget av krigen som ble avsluttet rett inn i dette årtusenet, det er ikke klargjort for hverken turisme eller velstand. Men menneskene vi møtte var alle vennlige, imøtekommende og hyggelige. Store smil og mye gjestfrihet. Men rammene er annerledes.

Søppel preger mange av områdene vi drar til, det brennes søppel på gatehjørner og på åskammer. Det støver og lukter brent, en stram ubehagelig lukt. Periodevis river det i halsen da vi passerer slummen og de virkelig store søppelfyllingene. Sterke syn påvirker oss da vi ser dusinvis med mennesker som saumfarer de illeluktende røykfylte søppelfyllingene i jakten på noe som kanskje kan selges på gata eller på et marked. Mennesker skal ikke ha det sånn. Mennesker skal virkelig ikke ha det sånn.

Langs gatene er det butikk på butikk, dvs det selges ting fra skur og hytter overalt. Bildekk, kjoler, planker og Coca Cola om hverandre i skjønn forening. Vi må ha sett tusenvis av utsalg langs veiene. Møbler, fotballdrakter, nøtter og steiner tilbys fra voksne og barn, og de har nesten døgnåpent. Vi kom ikke over et eneste utsalg som kan minne om en vestlig butikk, eller det vi forestiller oss som en butikk. Vi så ikke en eneste en i hele hovedstaden. Dette er annerledes, veldig annerledes.

Kontrasten er også store. Freetown kan by på de vakreste strendene vi har sett. Kilometerhvis med kritthvit sandstrand. Prøv å søk opp Tokeh Beach eller River Nr.2, så vil du se. Dette er i dag nærmest uberørte perler, som skapt for turisme. Chief of Security på Tokeh Beach/Resort forteller engasjert om stedet og hvordan turistene ble fraktet inn med båter før krigen. Etter krigen har alt vært stille. De er så stolt av stedet sitt, de vil ha turistene tilbake. Folk er så vennlige, hyggelige og blide. Man blir glad i Sierra Leone rett og slett.

En reise som dette gir mange inntrykk, både om barnehjem og om landet generelt. Det er godt å se at barna på My Home har det godt. Pengene kommer frem og det nytter å hjelpe. Vi klarer ikke hjelpe alle, men vi kan hjelpe disse 24 barna som har vunnet i Lotto ved å bo på My Home. Det er umulig å ikke bli glad i dem, det er umulig å ikke bli glad i de voksne som jobber på barnehjemmet. Det er en klisje og det er en floskel, men etter en uke så opplever vi dem som vår familie.


29.mars 2018 tar vi farvel med en gjestfrihet og kjærlighet fra 24 barn og ungdommer som nå betraktes som familie. Det samme med tilhørende voksne. Store smil, klemmer og åpne armer, helt til avskjeden er et faktum. Lange klemmer, gode ord og tårer erstatter smilene og latteren. En absurd stemning. En avskjed vi sent vil glemme, det var kjærlighet ved første blikk. Det ble som om vi skulle flytte hjemmefra. Vi dro fra vårt første møte med My Home.

Om vi vil reise tilbake til dette litt annerledeslandet og til barna på My Home?
- Ja, definitivt!

Om vi fortsatt må stå sammen i Sandefjord for å hjelpe barna på My Home?
- Ja, definitivt!

Reisehilsen fra Hanne Reidun og Stian

torsdag 15. februar 2018

Velkommen til My Home

Dette er hjemmesiden til barnehjemmet My Home som ligger i Freetown, Sierra Leone. På denne siden finner du informasjon om barnehjemmet, noen bilder og annet.

Takk for at du tok turen innom, og ta gjerne kontakt hvis du lurer på noe eller vil bidra med noe.

Leif Arild og Petal :)

onsdag 25. oktober 2017

Stor intesesse for My Home på FN-dagen

FN-dagen var en fantastisk opplevelse i år. Jeg har besøkt en barneskole og tre barnehager. Steder jeg tidligere har fortalt om My Home.

Det har blitt mye kaffe, kaker og mat fra alle verdens hjørner. Og det har helt sikkert blitt mye støtte til My Home også.

Nå skal jeg lene meg tilbake i stresslessen og kose meg med en knallgod eplesaft, laget av skolestarterne i Fevang barnehage.

Leif Arild Jensen sitt bilete.

søndag 15. oktober 2017

To barnehager på èn dag

Fredag denne uken besøkte Leif Arild to barnehager for å fortelle om My Home. Barna, som var fra 3-5 år, var superflinke og satt musestille og hørte på i 40 minutter. Ja, så stille ble de at til og med en sovnet :)

Takk for at vi fikk komme på besøk og fortelle om My Home!


Sammen for My Home

Vi har gleden av å informere om at det for andre året på rad blir arrangert veldedighetskonsert til inntekt for barnehjemmet. Dette er et arrangement som ikke vi arrangerer, men som er er et privat initiativ av Stian Lundh Hansen og Hanne Reidun Storstein.

Vi håper at at Verdensteateret blir fullsatt og at mange kommer på denne konserten fordi hele det totale overskuddet gis til barnehjemmet.

Les mer om veldedighetskonsert på www.sammenformyhome.blogspot.com eller på www.facebook.com/sammenformyhome


tirsdag 3. oktober 2017

My Home får ny hjemmeside

Det er stor aktivitet rundt barnehjemmet My Home som ligger i Freetown, Sierra Leone for tiden. Dette er et barnehjem som er driftet fra Sandefjord.

Vi jobber i disse dager med å etablere en enkel og grei nettside der dere kan finne informasjon om oss og om barnehjemmet. Vi håper dere vil like den etter hvert som den formes.

Siden er under konstruksjon....

Dere finner også aktuell info om oss på Facebook.